Hei og hopp alle landkrabber!

Jeg er en heldig windjammer som har påtatt meg denne oppgaven å oppdatere dere hvordan vi har hatt det her ute i den store verden.

Etter over 3 tøffe, fantastiske og utfordrende uker på havet begynner vi beklageligvis for noen, og gledelig for andre, å nærme oss Malaga før vi setter snuten hjemover til kalde Norge.

Det har allerede vært snakk mellom noen av oss som ikke vil hjem om hvordan vi kan kapre skuta og hva vi skal gjøre med kaptein, styrmenn og det minkende matlageret.

Dette har vært en opplevelse ingen av oss kommer til å glemme. Det har vært en tur med mange oppturer og nedturer. Det har vært de mest nydelige soloppganger og solnedganger, det har vært timer tilbragt i renna pakket inn i tepper, tårer har trillet på vei opp i riggen og viktigst av alt, smil og latter har vært en konstant del av denne turen.

Etter fire raske dager i Ponta Delgada hadde vi såpass flaks at vi kunne seile hele veien frem til Gibraltarstredet med stort sett veldig fint og varmt vær.

I Ponta Delgada har vi hatt mye fritid hvor vi har kunnet utforske byen og de nærliggende byene før vi på søndag hadde en felles utflukt til store deler av øya Sao Miguel. Med buss, guide og fint vær dro vi rundt til blant annet en aktiv vulkan og en utdødd vulkan, en te plantasje, spist Cozido en lokal matrett kokt en meter under bakken i varme kilder på rundt 100 grader, og sist men ikke minst fikk vi mulighet til å bade i varme kilder som heldigvis bare holdt 40 grader.

Denne uken ute på Atlanteren har vi hatt en stor brannøvelse med hele skuta, hvor vi som hadde akutthjelp-workshop uken før hadde eksamen som ble bestått med glans. Vi windjammere stelte også i stand en liten halloweenfeiring med pynt, spøkelseshistorier og god stemning og selvfølgelig har vi hatt en koselig kveld med vafler og klatring i riggen.

Det er en følelsesladd gjeng som er i gang med rengjøring før vi får ett par timers fritid, og i kveld er det festmiddag med alle windjammere, mannskap og frivillige.

Sjørøverhilsen fra Joachim Silkebækken på vegne av Windjammer Voyage 3.

Etter 926 nautiske mil, 7 døgn, mange tårer, massevis av latter og hundrevis av taukveiler skværet opp, kom vi i dag til havn i Ponta Delgada, hovedstaden på øya Sao Miguel i øygruppen Azorene. Vi fikk tidvis god medvind og mulighet til å seile store deler av den lange sjøreisen. På veien har vi sett både delfiner og skilpadde sprette og seile forbi oss. Vi har hatt fredagstaco, vaffelsøndag, tirsdagsdisco og en hel drøss av ivrige Windjammere har deltatt på ulike workshops rundt omkring på skuta i sin fritid. De kunne velge mellom smakebiter på foto, yoga, maskin, tømrer, kokk, båtsmann og styrmann – noe for enhver smak med andre ord.

For to døgn siden havnet vi midt i et vindøye, dere vet uttrykket “stille før stormen”? …Nå vet også alle Windjammere hvor det stammer fra. Vindøyet var stort og bidro til flatt hav så langt vi øyet kunne se, og med 30 plussgrader tok vi en velfortjent badestopp med hele 4590 meter til bunnen. For å passe på alle heldige svømmere satte vi ut MOB-båten med fotograf Tonje, som dokumenterte det hele med bilder og film, og i tillegg plukket opp en bøtte med noen store blå fisk oppi!

Havet er majestetisk og det fikk vi virkelig smake på i går når skuta ble herjet med i kuling gjennom dag og natt på veien inn til Azorene.
Jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier at flere bokstavelig talt kommer til å kysse bakken når de går over gangveien i dag!

Det er definitivt klart for noen litt late dager på øya i Atlanteren nå, før vi på søndag skal vi på oppdagelsesferd i det vulkanske landskapet og bade i “ungdommens kilde” 🙂

Solfylt hilsen fra Voyage leader, Siri Elvsborg, og hele besetningen ombord på Christian Radich.

Hei!
En liten oppdatering fra oss på Voyage 3 etter den første etappen er tilbakelagt.

Alt gikk fint på reisen ned til Malaga, selv om noen fløy for første gang på mange år, og andre overvant en tidligere flyskrekk- Windjammerne viste allerede da at de tar utfordringer på strak arm!

 

Vi ble møtt av pølsefest om bord på skuta midt på natta og ble hilst velkommen av både kaptein, overstyrmann, byssedepartementet og flere matroser og lærlinger på vakt.Det ble en litt kort natt før vi startet dagen i Malaga med å bli litt kjent i vaktlagene og med mannskapet på skuta. Resten av dagen brukte vi på mønstringsøvelse, hvor alle fikk prøve redningsvester og vi fikk se hvordan en gjennomgang av rutiner ved brann. I tillegg fikk alle som ville (og det var nesten alle!) en klatretur opp i riggen sammen med det faste mannskapet mens skuta lå stille og sola skinte.

 

Allerede søndag kveld gikk vi ut fra Malaga med kurs mot Cadiz, og det har vært en etappe med alt mellom tårer og oppkast, latter og sang, hele tiden har Windjammerne vist en masse godt lagarbeid!

 

På veien til Cadiz har vi sett både delfiner og hai, i tillegg til en rekke utrolig vakre solopp- og -nedganger.
I går fikk vi også portugisiske NATO-styrker på besøk, hvor de fikk lov til å gjennomføre en øvelse i å søke etter våpen ombord på seilskip. Det syntes både de og vi var veldig gøy, og de innrømmet at det var vanskeligere enn de hadde trodd, og at de trenger mer øving.

 

Jeg er dypt imponert over hele gjengen med Windjammerne, som virkelig står på og gjør hverandre gode.

Nå nettopp ankom vi Cadiz, trygt geleidet av den lokale losen. Losen er lokalkjent og kommer alltid ombord for bokstavelig talt å lose oss ut og inn av havneområdet.

 

I skrivende stund holder alle Windjammerne på med HOVIS, som er en forkortelse for Hovedinspeksjon, som innebærer en hovedrengjøring av hele skipet, både på dekk og inne under dekk på banjer, der Windjammerne bor sammen med de frivillige.
Når HOVIS er godkjent av overstyrmann og stuert får alle landlov til kl 22 i kveld, og mange gleder seg veldig til landjord under føttene og en god porsjon mat i magen.

 

Jeg må bare avslutte med å si, fra hele mannskapet og meg selv, at vi er virkelig imponert over krigerviljen til alle Windjammerne så langt og at vi gleder oss til seilasen videre med en så utrolig flott gjeng ungdommer!

 

Hilsen fra stolt og glad Voyage leader, Siri

 

Kontakt under seilas
Når deltakerne er ute og seiler vil de store deler av tiden være uten mobilnettverk og internett.

De som ønsker å se hvor Christian Radich befinner seg under seilasen, kan følge med på satellitten på www.radich.no eller laste ned appen “Find ship” og søke opp Christian Radich der.

Ønsker pårørende å komme i kontakt med skuta, eller har spørsmål underveis av seilasen kan man ta kontakt med Ranveig Lysne Ervik på telefon 22 47 82 76 eller Siri Elvsborg på siri@radich.no

Hvordan kunne det gå så galt? Jeg så ned på restene av tacoen som ble skylt bort av sjøvannet i rennesteinen på skuta og tenkte det var på tide å komme seg på beina igjen. Da viste det seg at det var mer taco der det kom fra, og den ville også opp.

Vi hadde en fin formiddag da vi omsider skulle legge fra kai i Harlingen. Forventningene lå tungt i lufta både for deltagere og mannskap, og jeg skulle ut på min første virkelige tur på sjøen. Tidligere hadde jeg nøyd meg med å seile innadfjords i Oslofjorden, eller sitte komfortabelt i en sofa på hurtigruta. Nå skulle jeg endelig få se drømmen bli sjøsatt, Windjammer-prosjektet som jeg hadde jobbet med nærmere et år skulle kaste loss.

Det hadde vært en lang ferd allerede. Mange kloke hoder hadde tenkt så smart de kunne om utformingen av programmet, vi hadde brukt mye tid og krefter på å finne finansiering og rekruttere de rette deltagerne. Vi hadde fått fem flotte dager med alle deltagerne før avreise i Oslo, og vi følte vi reiste ned med en gjeng som stolte på hverandre og var klare for å stå i stormen sammen. Den antagelsen skulle snart bli testet helt bokstavelig.

Vi kaster loss
Nå begynner det
tenkte jeg i det de nederlandske havnearbeiderne løsnet på fortøyningene og heiv dem over mot oss. Christian Radich styrte målrettet ut av havna, sola slapp så vidt gjennom det tynne skydekket et par steder, og skuta begynte å vugge varsomt mens vi gikk ut mot den engelske kanal.

Deltagerne var minst like begeistra som meg, og snart var første vaktlag i gang med iver og glød. Windjammerne fikk sine poster på utkikk eller til rors, andre ble sendt på sikkerhetsrunden for å sørge for at alt var som det skulle både over og under dekk. Jeg rusla rundt og prata med folk, alt var fryd og gammen. Etter hvert virket alt stille og rolig, og jeg bestemte meg for å ta en time eller to på øyet. Det hadde vært noen lange dager for å få skuta og opplegget klart før deltagerne kom ned, og jeg ville være klar og være innom noen av vaktlagene i løpet av den kommende natta. På vei opp i køya under dekk tok jeg meg i å lure på om skuta ikke gynget litt mer nå? Joa, kanskje det.

Taco og saltvann
Da jeg våkna noe seinere gynget skuta definitivt ganske bra. Det hadde vært kronglete nok å komme seg ut og ned fra køya når skuta lå i ro, nå måtte jeg virkelig ha fokus og holde meg fast for ikke å gå på trynet. Da jeg bøyde meg ned for å knyte skoene kjente jeg magen si fra om at den ikke var helt fornøyd, det var godt å komme seg opp på dekk og ut i frisk luft. Der var det ikke så mange friske tryner lenger.

Det er ikke til å komme unna, vi fikk et tøft første døgn til sjøs. Bortsett fra tre av deltagerne ble alle etter hvert nødt til å gjøre som meg, knele ved rennesteinen og kaste opp det som var og litt til. De fleste av oss mer enn én gang. Men det skapte et slags nytt bånd mellom oss, du kommer litt tettere på en person du har stått og spydd sammen med. Og det viste seg at Kaptein Fridtjof hadde rett. «Sjøsyke er ikke en sykdom, det er en tilstand. Den er ikke farlig, og den går over. Og så er du kvitt den»

Solbriller og etterretning
Et døgn senere var alt glemt. Sjøen lå ganske rolig og folk gikk rundt i korterma og strålte om kapp med sola. Alt var bare nydelig, og det virket ikke lenger som en fryktelig dårlig idé å tilbringe en måned til sjøs. Men kapteinen visste bedre da han kalte inn til dagsbriefing og gjennomgikk vær etterretningen som han kalte det. «Det kommer til å blåse litt i kveld folkens. Utpå kvelden her blir det stiv kuling, og i natt blir det en periode med storm. Men bølgene kommer ikke til å bli så ille altså». Dette blir tøft tenkte jeg, og lurte på hvor lite søvn jeg kunne klare meg med. Jeg ville være på plass og se at alle hadde det bra gjennom natta, det gjaldt å få seg litt nedetid før stormen var over oss.

Ut i stormen
Da jeg gikk og la meg blåste det solid, men folk var skjerpa og humøret bra. Da jeg våkna og kledde på meg for å ta en avsjekk med av- og påtroppende vaktlag rullet skipet voldsomt og lagde noen nye lyder, men nå hadde magen min det greit. Å komme opp på dekk gjorde mektig inntrykk. Vinden ulte i riggen så du måtte skrike for at personen ved siden av deg skulle høre deg, det var bekmørkt og regndråpene piska mot ansiktet så det svei. Helt nærmest båten var sjøen opplyst og man kunne se det skummende hvite havet herje. Ellers var det bare mørke. Dette er heftig ass.

Vaktlaget 8-12 var litt slitne, men i godt slag. De hadde gjennomført jobben sin mens dagslyset forsvant, nå var det nesten midnatt og de gleda seg til å komme under dekk og opp i en varm køye. Jaggu virka de ikke litt stolte også. Det burde de hvertfall være tenkte jeg.

Nede på banjer, sove- og oppholdsrommet til deltagerne under dekk, dreiv 12-4 laget og gjorde seg klare. De jobbet systematisk og stille for ikke å vekke 4-8 laget som sov. «Ok, alle er klare, alle har alt de trenger?» spurte Åke, den sindige svensken som var frivillig ombord, og ledet laget. Tomler opp, noen stille ja og et og annet smånervøst smil. Dette blir dritbra tenkte jeg, og fulgte etter dem tilbake opp i stormen.

Hilsen Tor Abild, prosessleder i Windjammer prosjektet

På grunn av noen uforutsette siste reparasjoner på verkstedet tilbragte vi dagen på land i Harlingen med blant annet et guidet besøk på Det Maritime Akademiet i Harlingen.

Sent mandag kveld mønstret alle Windjammerne på Christian Radich og det var en energisk gjeng som løp med full oppakning ned til havna der skuta lå fortøyd. Om bord ble de hilset velkommen av Kaptein Fridtjof Jungeling, de ble tildelt køyer, og det ble en tidlig kveld.

Tirsdagen tilbragte vi ombord med sikkerhetsøvelser og riggtrening – og mannskapet ombord var begeistret over å se hvor mange som føyk til værs i mastene allerede første dag!

Første etappe av seilasen startet onsdag morgen ut fra Harlingen i Nederland med kurs mot Cherbourg i Frankrike. Vi fikk allerede fra start ganske mye vind og det tok ikke mange timene før de aller fleste kjente mer eller mindre av sjøsyke.
Det ble et røft første døgn for veldig mange i stampesjø og vi så en helt enorm omtenksomhet og medmenneskelighet blant alle deltakerne, som vi rett og slett må ta av oss hatten for!

Torsdag morgen brakte solskinn og noe mindre sjø, noe som gjorde det mulig for noen å klatre i riggen og se på sola fra toppen av masta. Etter sol kommer ofte regn, og riktignok brakte fredagen med seg stiv kuling og deretter storm fredag kveld. Dette var en mektig opplevelse og alle var med ut for å se og føle stormen herje under kvelden og natten.
Ved ankomst til Cherbourg fredag formiddag hadde vi storrengjøring ombord, noe alle deltok i med stort engasjement og energi.

Nå nyter vi alle litt velfortjent fritid på land med besøk på Det Maritime Museet i Cherbourg og litt egen tid for deltakerne til å oppleve en smakebit av Frankrike, før vi i morgen tidlig setter kursen for Biscaya-bukta og La Corun̂a.

Det var en fryd å få være med på første etappe av Windjammer Voyage 1 og vi er en stolt gjeng som gleder oss veldig til fortsettelsen av toktet med denne gjengen!

Hvis dere vil følge med på ruta vår den kommende seilasen gå inn på til Christian Radich

Hilsen med vind i håret og smil om munnen
Siri Elvsborg, Voyage leader & mannskapet på Christian Radich

Foto av Jenny Than Tran og Erik Kristiansen.

Starten på en ny reise

Alt for mange unge står i dag utenfor utdanning og arbeidsliv. Deres evne til å stake ut en kurs i livet er satt på prøve.

For den enkelte kan frafallet fra videregående opplæring få store konsekvenser. Vi kaller det gjerne utenforskap, og passivitet er det første symptomet på en utvikling som for mange blir svært destruktiv.

Hvis passivitet er det første symptomet, hva er da problemet?

Mange jobber med hvordan vi kan angripe dette ved roten. Christian Radich har valgt å gå tilbake til sine røtter innen sosialt entreprenørskap.

Fullriggeren ble bygget av ildsjeler i en tid med mye fattigdom, men der inntektsbringende jobber til sjøs ventet på de som hadde den rette opplæringen. Skoleskipet ble attraktivt fordi det ga en helt konkret kobling mellom problem og mulighet.

I utviklingen av en løsning for vår tid har vi sett etter en tilsvarende kobling. Jeg har hatt med meg et team av pedagoger, ungdomsarbeidere og kommunikatører og resultatet er Windjammer, et program for selvutvikling rettet mot ungdom mellom 18 og 25 år.

For deltagerne handler Windjammer om å oppdage sine sterke sider og bli trygg nok til å bruke dem. Dette skjer i praktisk samhandling om bord hvor alle har en klar rolle å gå inn i. Mestringsopplevelsen fra et tokt på en fullrigger er en erfaring av fellesskap som varer livet ut.

Når evnen til å sette en ny kurs i livet testes må vi alle jobbe med fortellingen om oss selv. I samlingene før og etter toktet vil deltagerne utvikle sin fortelling gjennom tilbakemeldinger fra andre.

Vi kommer til å sende fra oss ungdom som fortjener en ny sjanse. Vi skal styrke deres evne til å sette en ny kurs, men vi trenger partnere som tilbyr noe å sette kursen mot; først og fremst praksisplasser og startjobber med klare rammer og god oppfølging fra arbeidsgiver.