En reiseskildring fra prosessleder Tor Abild.
Hvordan kunne det gå så galt? Jeg så ned på restene av tacoen som ble skylt bort av sjøvannet i rennesteinen på skuta og tenkte det var på tide å komme seg på beina igjen. Da viste det seg at det var mer taco der det kom fra, og den ville også opp.
Vi hadde en fin formiddag da vi omsider skulle legge fra kai i Harlingen. Forventningene lå tungt i lufta både for deltagere og mannskap, og jeg skulle ut på min første virkelige tur på sjøen. Tidligere hadde jeg nøyd meg med å seile innadfjords i Oslofjorden, eller sitte komfortabelt i en sofa på hurtigruta. Nå skulle jeg endelig få se drømmen bli sjøsatt, Windjammer-prosjektet som jeg hadde jobbet med nærmere et år skulle kaste loss.
Det hadde vært en lang ferd allerede. Mange kloke hoder hadde tenkt så smart de kunne om utformingen av programmet, vi hadde brukt mye tid og krefter på å finne finansiering og rekruttere de rette deltagerne. Vi hadde fått fem flotte dager med alle deltagerne før avreise i Oslo, og vi følte vi reiste ned med en gjeng som stolte på hverandre og var klare for å stå i stormen sammen. Den antagelsen skulle snart bli testet helt bokstavelig.
Vi kaster loss
Nå begynner det tenkte jeg i det de nederlandske havnearbeiderne løsnet på fortøyningene og heiv dem over mot oss. Christian Radich styrte målrettet ut av havna, sola slapp så vidt gjennom det tynne skydekket et par steder, og skuta begynte å vugge varsomt mens vi gikk ut mot den engelske kanal.
Deltagerne var minst like begeistra som meg, og snart var første vaktlag i gang med iver og glød. Windjammerne fikk sine poster på utkikk eller til rors, andre ble sendt på sikkerhetsrunden for å sørge for at alt var som det skulle både over og under dekk. Jeg rusla rundt og prata med folk, alt var fryd og gammen. Etter hvert virket alt stille og rolig, og jeg bestemte meg for å ta en time eller to på øyet. Det hadde vært noen lange dager for å få skuta og opplegget klart før deltagerne kom ned, og jeg ville være klar og være innom noen av vaktlagene i løpet av den kommende natta. På vei opp i køya under dekk tok jeg meg i å lure på om skuta ikke gynget litt mer nå? Joa, kanskje det.
Taco og saltvann
Da jeg våkna noe seinere gynget skuta definitivt ganske bra. Det hadde vært kronglete nok å komme seg ut og ned fra køya når skuta lå i ro, nå måtte jeg virkelig ha fokus og holde meg fast for ikke å gå på trynet. Da jeg bøyde meg ned for å knyte skoene kjente jeg magen si fra om at den ikke var helt fornøyd, det var godt å komme seg opp på dekk og ut i frisk luft. Der var det ikke så mange friske tryner lenger.
Det er ikke til å komme unna, vi fikk et tøft første døgn til sjøs. Bortsett fra tre av deltagerne ble alle etter hvert nødt til å gjøre som meg, knele ved rennesteinen og kaste opp det som var og litt til. De fleste av oss mer enn én gang. Men det skapte et slags nytt bånd mellom oss, du kommer litt tettere på en person du har stått og spydd sammen med. Og det viste seg at Kaptein Fridtjof hadde rett. «Sjøsyke er ikke en sykdom, det er en tilstand. Den er ikke farlig, og den går over. Og så er du kvitt den»
Solbriller og etterretning
Et døgn senere var alt glemt. Sjøen lå ganske rolig og folk gikk rundt i korterma og strålte om kapp med sola. Alt var bare nydelig, og det virket ikke lenger som en fryktelig dårlig idé å tilbringe en måned til sjøs. Men kapteinen visste bedre da han kalte inn til dagsbriefing og gjennomgikk vær etterretningen som han kalte det. «Det kommer til å blåse litt i kveld folkens. Utpå kvelden her blir det stiv kuling, og i natt blir det en periode med storm. Men bølgene kommer ikke til å bli så ille altså». Dette blir tøft tenkte jeg, og lurte på hvor lite søvn jeg kunne klare meg med. Jeg ville være på plass og se at alle hadde det bra gjennom natta, det gjaldt å få seg litt nedetid før stormen var over oss.
Ut i stormen
Da jeg gikk og la meg blåste det solid, men folk var skjerpa og humøret bra. Da jeg våkna og kledde på meg for å ta en avsjekk med av- og påtroppende vaktlag rullet skipet voldsomt og lagde noen nye lyder, men nå hadde magen min det greit. Å komme opp på dekk gjorde mektig inntrykk. Vinden ulte i riggen så du måtte skrike for at personen ved siden av deg skulle høre deg, det var bekmørkt og regndråpene piska mot ansiktet så det svei. Helt nærmest båten var sjøen opplyst og man kunne se det skummende hvite havet herje. Ellers var det bare mørke. Dette er heftig ass.
Vaktlaget 8-12 var litt slitne, men i godt slag. De hadde gjennomført jobben sin mens dagslyset forsvant, nå var det nesten midnatt og de gleda seg til å komme under dekk og opp i en varm køye. Jaggu virka de ikke litt stolte også. Det burde de hvertfall være tenkte jeg.
Nede på banjer, sove- og oppholdsrommet til deltagerne under dekk, dreiv 12-4 laget og gjorde seg klare. De jobbet systematisk og stille for ikke å vekke 4-8 laget som sov. «Ok, alle er klare, alle har alt de trenger?» spurte Åke, den sindige svensken som var frivillig ombord, og ledet laget. Tomler opp, noen stille ja og et og annet smånervøst smil. Dette blir dritbra tenkte jeg, og fulgte etter dem tilbake opp i stormen.
Hilsen Tor Abild, prosessleder i Windjammer prosjektet
