Vi ankom Las Palmas mandag formiddag. Vi fikk en varm velkomst om bord på skuta, før det var inndeling på banjer og sengeplasser ble tildelt.

De to siste dagene har gått til orientering på skuta, bli bedre kjent med mannskapet, og opplæring i sjøvakter.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I dag setter vi endelig kursen ut på havet. Vi skal seile til Funchal – Madeira. Dette er noe til stor glede for Windjammere, frivillig, og ikke minst mannskapet som har ligget til kai her på Las Palmas siden tidlig desember.

Det er en veldig spent gruppe som starter første etappe på en 5 ukers tur i dag.

 

Med vennlig hilsen
Joachim Silkebækken
Voyage Assistant

Hei!

Nå er vi langt oppi lufta på vei sørover, og ombord på flyet er det mange spente deltakere og frivillige som skal på sitt livs reise.
Windjammer Voyage 4 starter i Las Palmas, før vi skal til Funchal på Madeira, Ponta Delgada på Azorene, La Coruna i Spania før vi avslutter i Ijmuiden i Nederland!

Vi har med oss 31 deltakere som av forskjellige grunner har lyst på en ny retning i livet, og som allerede har vært igjennom on-boarding med Fundatum i Tønsberg og Oslo. Vi har også med oss 6 “ugler” som er voksne frivillige og 3 “papegøyer” som har deltatt i programmet før. Disse fuglene skal følge vaktlagene til deltakerne og være med de på vakt og i fritid ombord.

“Dette er ungdom som er tøffere enn toget og som skal gjøre endringer i livet sitt. Jeg får frysninger av hvor modige de er som tar tak og gjør noe positivt for seg selv” – Papegøye

 

Med vennlig hilsen fra cirka 10.000 fot over Europa et sted
Joachim Silkebækken
Voyage Assistant

Heisann!
Nå er gruppe 1 og 3 på Voyage 4 ferdig med sine 2 første dager med on-boarding i Tønsberg. Her skal de over totalt  fire dager bli godt kjent med hverandre, lære om ulike personligheter i en gruppe, samarbeid og hvordan man kommuniserer på en best mulig måte.
Det er to gode grupper på rundt 25 som er spente og gleder seg til 5 fantastiske, lærerike og tøffe uker på havet.

Det begynner også å nærme seg avreise, og vi har fortsatt noen ledige plasser igjen på Voyage 4! Ønsker du en endring eller en opplevelse for livet bør du hive deg rundt å søke med en gang.

 

Med vennlig hilsen
Joachim Silkebækken
Voyage Assistant

Hei og hopp!

Godt nyttår!

Vi er godt i gang med den nye året og det begynner å nærme seg oppstart for Windjammer Voyage 4. Vi har fortsatt ledige plasser så det er bare å søke.

Jeg anbefaler å søke hvis du er mellom 16-25 og trenger en ny retning i livet, hvorfor sitte på land når det finnes et hav av muligheter?

Å seile med Christian Radich er en unik mulighet, og som en del av Windjammer programmet har vi samlinger både før og etter toktet. Dette er en utrolig sjans for å finne sine styrker og seg selv.

Kanskje har du en sjørøverdrøm eller en indre eventyrer som vil ut i det fri? Voyage 4 starter i Las Palmas 10 februar, deretter skal vi innom noen øyer ute i Atlanterhavet, så setter vi kursen mot La Coruña i noen dager før vi avslutter med siste etappe til Ijmuiden i Nederland.

Da kan Windjammer være noe for deg. Vi behandler nye søknader forløpende, så søk i dag.

 

Med vennlig hilsen
Joachim Silkebækken
Voyage Assistant

Nå er vi i full gang med planlegging av Windjammer Voyage 4, og har noen spennende nyheter å dele med dere!

 

 

Jeg deltok på på Voyage 3 og ikke veldig lenge etter ankomst tilbake i Norge fikk jeg tilbud om praksisplass på kontoret til Christian Radich, noe jeg selvfølgelig takket ja til med glede! Og her er det mer enn nok å gjøre som assistent for hovedsaklig Siri og Ranveig, men også litt alle andre som jobber her.

 

Vi jobber for tiden med planlegging av Voyage 4, og vi skal innom så mange spennende steder jeg tror de fleste kunne blitt sjalu på. Vi er også så heldige at Stiftelsen Christian Radich deler ut 40 stipend til unge mellom 16 og 25 som vil utfordre seg selv, finne motivasjon og nå sitt fulle potensiale!

 

Jeg vil som tidligere Windjammer oppfordre deg, hvis du føler dette er noe for deg eller om du kjenner noen, til å søke!

 

Vi ønsker dere alle en strålende jul og et godt nytt år!

 

Med vennlig hilsen
Joachim Silkebækken
Voyage Assistant

 

Hei!
En liten oppdatering fra oss på Voyage 3 etter den første etappen er tilbakelagt.

Alt gikk fint på reisen ned til Malaga, selv om noen fløy for første gang på mange år, og andre overvant en tidligere flyskrekk- Windjammerne viste allerede da at de tar utfordringer på strak arm!

 

Vi ble møtt av pølsefest om bord på skuta midt på natta og ble hilst velkommen av både kaptein, overstyrmann, byssedepartementet og flere matroser og lærlinger på vakt.Det ble en litt kort natt før vi startet dagen i Malaga med å bli litt kjent i vaktlagene og med mannskapet på skuta. Resten av dagen brukte vi på mønstringsøvelse, hvor alle fikk prøve redningsvester og vi fikk se hvordan en gjennomgang av rutiner ved brann. I tillegg fikk alle som ville (og det var nesten alle!) en klatretur opp i riggen sammen med det faste mannskapet mens skuta lå stille og sola skinte.

 

Allerede søndag kveld gikk vi ut fra Malaga med kurs mot Cadiz, og det har vært en etappe med alt mellom tårer og oppkast, latter og sang, hele tiden har Windjammerne vist en masse godt lagarbeid!

 

På veien til Cadiz har vi sett både delfiner og hai, i tillegg til en rekke utrolig vakre solopp- og -nedganger.
I går fikk vi også portugisiske NATO-styrker på besøk, hvor de fikk lov til å gjennomføre en øvelse i å søke etter våpen ombord på seilskip. Det syntes både de og vi var veldig gøy, og de innrømmet at det var vanskeligere enn de hadde trodd, og at de trenger mer øving.

 

Jeg er dypt imponert over hele gjengen med Windjammerne, som virkelig står på og gjør hverandre gode.

Nå nettopp ankom vi Cadiz, trygt geleidet av den lokale losen. Losen er lokalkjent og kommer alltid ombord for bokstavelig talt å lose oss ut og inn av havneområdet.

 

I skrivende stund holder alle Windjammerne på med HOVIS, som er en forkortelse for Hovedinspeksjon, som innebærer en hovedrengjøring av hele skipet, både på dekk og inne under dekk på banjer, der Windjammerne bor sammen med de frivillige.
Når HOVIS er godkjent av overstyrmann og stuert får alle landlov til kl 22 i kveld, og mange gleder seg veldig til landjord under føttene og en god porsjon mat i magen.

 

Jeg må bare avslutte med å si, fra hele mannskapet og meg selv, at vi er virkelig imponert over krigerviljen til alle Windjammerne så langt og at vi gleder oss til seilasen videre med en så utrolig flott gjeng ungdommer!

 

Hilsen fra stolt og glad Voyage leader, Siri

 

Kontakt under seilas
Når deltakerne er ute og seiler vil de store deler av tiden være uten mobilnettverk og internett.

De som ønsker å se hvor Christian Radich befinner seg under seilasen, kan følge med på satellitten på www.radich.no eller laste ned appen “Find ship” og søke opp Christian Radich der.

Ønsker pårørende å komme i kontakt med skuta, eller har spørsmål underveis av seilasen kan man ta kontakt med Ranveig Lysne Ervik på telefon 22 47 82 76 eller Siri Elvsborg på siri@radich.no

Hvordan kunne det gå så galt? Jeg så ned på restene av tacoen som ble skylt bort av sjøvannet i rennesteinen på skuta og tenkte det var på tide å komme seg på beina igjen. Da viste det seg at det var mer taco der det kom fra, og den ville også opp.

Vi hadde en fin formiddag da vi omsider skulle legge fra kai i Harlingen. Forventningene lå tungt i lufta både for deltagere og mannskap, og jeg skulle ut på min første virkelige tur på sjøen. Tidligere hadde jeg nøyd meg med å seile innadfjords i Oslofjorden, eller sitte komfortabelt i en sofa på hurtigruta. Nå skulle jeg endelig få se drømmen bli sjøsatt, Windjammer-prosjektet som jeg hadde jobbet med nærmere et år skulle kaste loss.

Det hadde vært en lang ferd allerede. Mange kloke hoder hadde tenkt så smart de kunne om utformingen av programmet, vi hadde brukt mye tid og krefter på å finne finansiering og rekruttere de rette deltagerne. Vi hadde fått fem flotte dager med alle deltagerne før avreise i Oslo, og vi følte vi reiste ned med en gjeng som stolte på hverandre og var klare for å stå i stormen sammen. Den antagelsen skulle snart bli testet helt bokstavelig.

Vi kaster loss
Nå begynner det
tenkte jeg i det de nederlandske havnearbeiderne løsnet på fortøyningene og heiv dem over mot oss. Christian Radich styrte målrettet ut av havna, sola slapp så vidt gjennom det tynne skydekket et par steder, og skuta begynte å vugge varsomt mens vi gikk ut mot den engelske kanal.

Deltagerne var minst like begeistra som meg, og snart var første vaktlag i gang med iver og glød. Windjammerne fikk sine poster på utkikk eller til rors, andre ble sendt på sikkerhetsrunden for å sørge for at alt var som det skulle både over og under dekk. Jeg rusla rundt og prata med folk, alt var fryd og gammen. Etter hvert virket alt stille og rolig, og jeg bestemte meg for å ta en time eller to på øyet. Det hadde vært noen lange dager for å få skuta og opplegget klart før deltagerne kom ned, og jeg ville være klar og være innom noen av vaktlagene i løpet av den kommende natta. På vei opp i køya under dekk tok jeg meg i å lure på om skuta ikke gynget litt mer nå? Joa, kanskje det.

Taco og saltvann
Da jeg våkna noe seinere gynget skuta definitivt ganske bra. Det hadde vært kronglete nok å komme seg ut og ned fra køya når skuta lå i ro, nå måtte jeg virkelig ha fokus og holde meg fast for ikke å gå på trynet. Da jeg bøyde meg ned for å knyte skoene kjente jeg magen si fra om at den ikke var helt fornøyd, det var godt å komme seg opp på dekk og ut i frisk luft. Der var det ikke så mange friske tryner lenger.

Det er ikke til å komme unna, vi fikk et tøft første døgn til sjøs. Bortsett fra tre av deltagerne ble alle etter hvert nødt til å gjøre som meg, knele ved rennesteinen og kaste opp det som var og litt til. De fleste av oss mer enn én gang. Men det skapte et slags nytt bånd mellom oss, du kommer litt tettere på en person du har stått og spydd sammen med. Og det viste seg at Kaptein Fridtjof hadde rett. «Sjøsyke er ikke en sykdom, det er en tilstand. Den er ikke farlig, og den går over. Og så er du kvitt den»

Solbriller og etterretning
Et døgn senere var alt glemt. Sjøen lå ganske rolig og folk gikk rundt i korterma og strålte om kapp med sola. Alt var bare nydelig, og det virket ikke lenger som en fryktelig dårlig idé å tilbringe en måned til sjøs. Men kapteinen visste bedre da han kalte inn til dagsbriefing og gjennomgikk vær etterretningen som han kalte det. «Det kommer til å blåse litt i kveld folkens. Utpå kvelden her blir det stiv kuling, og i natt blir det en periode med storm. Men bølgene kommer ikke til å bli så ille altså». Dette blir tøft tenkte jeg, og lurte på hvor lite søvn jeg kunne klare meg med. Jeg ville være på plass og se at alle hadde det bra gjennom natta, det gjaldt å få seg litt nedetid før stormen var over oss.

Ut i stormen
Da jeg gikk og la meg blåste det solid, men folk var skjerpa og humøret bra. Da jeg våkna og kledde på meg for å ta en avsjekk med av- og påtroppende vaktlag rullet skipet voldsomt og lagde noen nye lyder, men nå hadde magen min det greit. Å komme opp på dekk gjorde mektig inntrykk. Vinden ulte i riggen så du måtte skrike for at personen ved siden av deg skulle høre deg, det var bekmørkt og regndråpene piska mot ansiktet så det svei. Helt nærmest båten var sjøen opplyst og man kunne se det skummende hvite havet herje. Ellers var det bare mørke. Dette er heftig ass.

Vaktlaget 8-12 var litt slitne, men i godt slag. De hadde gjennomført jobben sin mens dagslyset forsvant, nå var det nesten midnatt og de gleda seg til å komme under dekk og opp i en varm køye. Jaggu virka de ikke litt stolte også. Det burde de hvertfall være tenkte jeg.

Nede på banjer, sove- og oppholdsrommet til deltagerne under dekk, dreiv 12-4 laget og gjorde seg klare. De jobbet systematisk og stille for ikke å vekke 4-8 laget som sov. «Ok, alle er klare, alle har alt de trenger?» spurte Åke, den sindige svensken som var frivillig ombord, og ledet laget. Tomler opp, noen stille ja og et og annet smånervøst smil. Dette blir dritbra tenkte jeg, og fulgte etter dem tilbake opp i stormen.

Hilsen Tor Abild, prosessleder i Windjammer prosjektet