Alice Windjammer Voyage 5

Jeg er veldig stolt over å ha vært med på Windjammer. Jeg greide det! Jeg kjente jo ingen, og at jeg jeg greier å gjøre ting alene, det er jeg stolt over. Det viser jo folk at jeg kan det – gjøre ting alene. Jeg føler at jeg har utviklet meg, at hodet har lært mer. Jeg vet mer, kanskje.

Etter at jeg slutta på skolen, synes jeg alt var dritt og var veldig lei. Jeg hadde jo ikke lyst til å gå på skolen, så jeg synes det var deilig å slutte. Men jeg hadde ikke noe å gjøre. Jeg var veldig usikker på meg selv, og jeg var dårlig på å si meningene mine. Og så har jeg alltid vært dårlig på å bli kjent med nye mennesker. Da jeg ble med i Windjammer ble jeg kjent med folk på en helt ny måte. Og meg selv også, faktisk, på en helt ny måte. Og det var veldig bra. Jeg har lært hvor mye jeg tåler, og at det er mye mer enn jeg tror. Jeg har også blitt kjent med hvordan jeg tenker i forskjellige situasjoner, og det er fint.

Jeg følte jeg var mye grinete, og det jobba jeg med å prøve å snu. Jeg fikk jo føle at jeg var med i et team og gjorde det sammen med noen, og samtidig at jeg gjorde ting alene. Jeg klatra jo i masta og styrte skuta – og jeg følte at «å herregud, er det jeg som gjør det her!»

Nå jobber jeg med billappen, og det var målet mitt. Jeg har ikke noe fast å gå til, men jeg jobber med å få det på plass. Jeg er spent på framtida. Jeg vet jo ikke hva jeg har lyst til å bli. Jeg har vært interessert i båt helt siden jeg var liten, og kanskje er det maritime fag jeg skal ta? Men vi får se hva framtida bringer. Jeg er jo på et bedre sted enn jeg var før jeg ble med. Hodet har gått litt videre. Jeg kommer ikke til å falle tilbake dit jeg var, og det er deilig å tenke på.