Christina Windjammer Voyage 4

Trodde egentlig ikke at en seiltur med så mange ukjente skulle gi meg så mye tilbake. Men fy flate, jeg har fått tilbake en gnist jeg ikke trodde jeg hadde mer igjen av. Før denne turen var jeg veldig sånn at jeg ikke knytta meg så mye til nye mennesker. Av den ene grunnen til at jeg var redd jeg ikke var god nok til å fylle kravene jeg trodde de krevde av meg. Men sånn i etterkant, når jeg har vært hjemme i over 1 mnd, og fått tenkt litt på selve opplegget og turen i sin helhet, så var det jo bare de kravene jeg hadde til meg selv som jeg ikke klarte å nå opp til. Og det er helt greit det og, man kan ikke klare alt. Det at det nå er så mange gode, nydelige mennesker i mitt liv, som jeg ikke hadde en anelse om hvem var før denne turen, og som nå er mine venner.

Jeg behøver ikke skyve de unna, fordi mange av oss kommer fra “unormale” bakgrunner, og trenger ikke alltid å være på topp og hoppe etter de høyeste kravene som du tror de setter til deg som en venn. Jeg lærte det at jeg har så mye mer å gi. Jeg trodde ikke jeg kom til å klare halvparten av tingene jeg gjorde på skuta. Og jeg sitter igjen med så mye mestring, for jeg klarte det! Uavhengig om det bare var å kveile riktig, eller klatre i masta, så fikk du like mye ros.

I etterkant av turen, har jeg kjent på savn, en form for sorg og en stor glede. Jeg savner skuta, mannskapet og alle windjammere. Sorg for at jeg nå er helt stuck,  står litt fast og livet er litt på pause under disse omstendighetene (Covid-19). Men en stor glede over at det her er noe jeg har gjort. Jeg ble med på turen, jeg gikk ut på baugsprydet, var på vakt og hjalp til med det jeg kunne. JEG KLARTE DET!