Ruben Pettersen Windjammer Voyage 4

Før jeg ble med i Windjammer seilte jeg bare min egen sjø, og det var ganske kaotisk. Jeg hadde ikke noe holdepunkt, eller mening med livet.

Jeg hadde akkurat lagt meg inn i behandling, og jeg var på en plass der jeg ikke hadde det så veldig bra. Det var flere år siden jeg hadde droppet ut av skole og egentlig ut av samfunnet i sin helhet.

Da vi dro for å mønstre på skuta, angret jeg egentlig på at jeg hadde blitt med. Jeg skulle plutselig være sammen med så mye folk, og det var ganske skummelt. Men jeg lærte mye av å stå i de utfordringene som kom. Etter hvert ble jeg egentlig avhengig av å ha folkene rundt meg for å få sove.

Jeg følte at jeg var med i et lag, og at jeg måtte bidra med mitt for at vi skulle nå målet. Det gjorde noe med meg. Og jeg husker spesielt i begynnelsen at det å stå i det ubehaget jeg følte, det å mestre det og komme seg opp – det ga resultater. Jeg fikk noe mening i hverdagen, og følte meg rett og slett nyttig.

Da jeg kom hjem så fikk jeg den gnisten igjen. Jeg meldte meg opp til skole og hadde lyst til å jobbe igjen, og fikk noen planer fremover. Jeg begynte å tenke litt positivt, og at jeg måtte jobbe og slite litt for å få det bra. Jeg hadde mistet trua på det vanlige livet med åtte til fire-jobben, da jeg forsvant i rusen. Og denne trua fikk jeg tilbake.

Nå har jeg ordna meg jobb og arbeidet med skolen har begynt å gi resultater. Jeg har gått fra 1,9 til litt over 4 i snitt. Og jeg begynner å få lyst til å gjøre noe ut av livet mitt.

På de tunge dagene tenker jeg mye på det jeg har opplevd, på de gode minnene fra turen. Og så vet jeg at det ikke er farlig å stå i det som er vanskelig, og at jeg må ta de tunge dagene når de kommer.

Jeg ser lyst på fremtiden. Jeg har lyst til å fortsette på skolen og få meg en utdannelse, holde på leiligheten – ta sertifikatet. Det ser veldig lyst ut fremover. Jeg klarer å nå de målene jeg setter meg, bare at det tar litt tid.