Mediegalleri

Lyst til å delta på Windjammer? Nedenfor får du en smakebit av hva du kan oppleve når du er om bord på Christian Radich.

Flere bilder og filmer fra on-boarding, tokt og off-boarding finner du i vår bildebank her. 

Hvordan var livet som Windjammer?

Hva er Windjammer for meg?

Hva har Windjammer betydd for deg?

Sosiale medier

Facebook

2 hours ago

Windjammer.no
Det nærmer seg oppstart av Windjammer Voyage 11, og det er innspurt for mannskapet om bord for å få skuta klar. Her kan dere se et lite innblikk i all jobben som legges ned, og noen benytter også pausene godt med fysisk trening! Det er viktig at både skute og mannskap er i toppform før et nytt windjammer-tokt 🥳💪 ... Se merSe mindre
Se mer på Facebook

1 week ago

Windjammer.no
Møt en av våre mange fantastiske frivillige, Svein Inge Skaug som forteller om sin opplevelse på Windjammer Voyage 10! Fire ukers tokt med Christian Radich er en opplevelse for livet. Det unike med det å være frivillig på Windjammer, er at man blir utfordret på oppgaver som man ikke ante eksisterte. Følelsen av mestring ved å være en av mange, som sammen med våre dyktige vaktlags-ledere, skal holde en flott seilskute i drift, underveis til spennende steder, dag som natt. Følelsen av frihet, når skutas stump og stag-seil holder skuta stødig i kulingen og man har klatret opp til merse-råen, midt på natta, med stjernene og månen mye nærmere og klarere enn noen gang tidligere. Følelsen av stolthet over jentene på laget mitt, når jeg ser to av de stille, snille og litt sjenerte jentene jobbe ute på råen, mens jeg selv synes jeg har det greit nok nær masta. Følelsen av stolthet over de tøffe gutta ute på nokken, som finner fram det beste i seg selv og oppmuntrer og støtter både jentene og meg. Følelsen av trygghet med de unge og flinke dekks-frivillige og vaktlags-lederne ved siden av meg på råen og på dekket under meg.Min største mestringsfølelsen var likevel opplevelsen av å se forandringen på ungdommene og vite at mine med- frivillige og jeg kanskje hadde bidratt med noe selv. Forandringen fra å se noen av ungdommene møte opp med bøyd hode og hetta på genseren som beskyttelse mot verden, til å vokse seg inn i en helt annen rolle. En rolle der de faktisk tok ansvar for sine med-seilere og tok fram evnen til å ha omsorg for andre. Jeg tror også at de begynte å like seg selv mer og mer etterhvert som tiden gikk.Som frivillig fikk jeg ta del i den familie-følelsen som etter kort tid oppsto i vaktlaget, der min rolle var på bestefar- nivå.En av de stilleste jentene kommer bort til meg på banjer en dag og spør forsiktig: «Svein, vil du høre meg synge?»Jeg får låne en av hennes øre- plugger og hører en klokkeklar røst som synger «Jolene». Det var ikke Dolly Parton jeg hørte, men det var ikke langt unna. Vi ble enige om at hun måtte la de andre på skuta høre henne synge, dersom hun på et eller annet tidspunkt skulle våge det.Siste dagen på skuta, i forpiggen, hører jeg gitarspill og sang. Det var øving til kveldens fremføring under banjer- middagen! To av de stilleste jentene på «sovesal 1» (ref. Lillebjørn Nilsen) fremførte «Jolene» for alle på skuta, med solosang, gitar, sjarm og stil. En finger eller to måtte innom øyekroken på flere da, inkludert meg selv. På en av våre landturer i Funchal med halve vaktlaget mitt, sjekket jeg skritt-telleren på mobilen. Den fortalte meg at vi nærmet oss 19 000 skritt og ungdommene hadde hendene fulle av bæreposer. Jeg selv hadde ingen, men hadde nevnt at jeg ønsket en tur innom Ronaldo- museet for å kjøpe litt fotball-utstyr til barnebarna mine, før vi returnerte til skuta. Det var da en av windjammerne så på klokka si og sa: «Nå er det Svein sin tur, han har fulgt oss på våre butikker i mange timer, vi skal sette av tid til Svein. Vi går til Ronaldo-museet!»Jeg tror jeg har med meg hele vaktlaget mitt (12 - 4) når jeg skryter av mannskapet og vaktlags-lederne våre. De skapte en magisk stemning for oss i «klasserommet» på le-siden. På rolige nattevakter hentet tømmer-mannen fram sin fele og fremførte både julesanger og shanties for oss. Våre vaktlags-ledere fant fort tonen med windjammerne. De fremsto som trygge voksne som hadde autoritet og ble respektert av ungdommene.Magisk ble det også når styrmannen fant fram munn-spillet på stjerneklare netter og spilte for oss. I tillegg hadde han mange gode (og noen ganger skumle) historier å fortelle fra et langt liv på havet.Julestemning ble det til gangs, da stuerten med sitt følge gikk lucia-tog på banjer og delte ut boller kl 0700 den 13. desember. Heldigvis rakk jeg å ta fram mobilen og forevige begivenheten.Stuerten var også i sentrum da vi hadde strand-middag i Cadiz, ellers var han tilgjengelig for windjammerne og hadde noen god-ord hele tiden. Han kunne kunsten med å dele ut ros og samtidig være en tydelig autoritet på skuta.Så har vi «sjanten» da. Hvordan hadde det sett ut på banjer uten sjanten? Vi voksne frivillige ble behandlet med samme faste hånd som windjammerne og slik må det være. Nåde den som hadde glemt igjen eiendeler på banjer eller i resepsjonen.Under en klatretur i riggen hadde jeg på forhånd tømt lommene i resepsjonen og lagt fra meg mine eiendeler bak kaffe-maskinene. Disse ble glemt og liggende litt for lenge.Jeg traff sjanten på utsiden av resepsjonen senere på dagen, sammen med noen av ungdommene. Da kom jeg på det, men hadde dette blitt oppdaget? Joda!Her var det bare å velge straff på øverste hylle: Fremføre sang på mønstring, danse med Even under mønstring eller hadde jeg andre forslag? Jeg fikk forhandlet meg fram til 10 armhevinger der og da. Artig humor på sjanten.!Når man har vært på et 4-ukers tokt med Christian Radich føles det godt å komme hjem til familie og venner, samtidig som man savner livet ombord og vaktlags-familien der. For noen av Windjammerne kan det nok føles litt ekstra tungt at turen er over og at ingen purrer de til mønstring lenger.Uten nøling vil jeg anbefale windjammer- tokt til andre som liker utfordringer og som føler seg vel sammen med ungdommer.Et windjammer- tokt med Radich vil bli husket for alltid.! ... Se merSe mindre
Se mer på Facebook

Hør flere av våre windjammer historier på podcasten «i toppen av masta«