Amund Gundersen-Rotbakken Windjammer Voyage 3

Jeg har vært syk, egentlig så lenge jeg kunne huske. Fra jeg som niåring med hjernesvulst måtte gjennom fem hjerneoperasjoner, cellegift og stråling, til to ganger blitt mer eller mindre lam fra livet og ned med til sammen nesten et år i rullestol, til smertene i huden på overkroppen jeg går med i dag. Jeg har måtte prioritere hardt hele veien, noe som førte til et valg om å ta VGS over fire år med redusert vitnemål som ikke blir gyldig før jeg fyller 23. Noe som fører til noen år med venting, som på sett og vis ble et tomrom. Ikke student, ikke i jobb. Et slags lite litt kjipt vakuum i livet. Heldigvis fant jeg Windjammer. Dette prosjektet jeg ikke hadde hørt noe om tidligere, men som jeg heldigvis turte å søke. Kunne jo ikke skade å prøve var tanken. Windjammer gjorde meg fra første dag, på samling i Skuret i Oslo, klar på at dette føltes riktig. Å dele den neste måneden sammen med folk som var litt i samme båt, hehe. Det å møte andre folk som også sto litt i stampe, se stolene som ved første møte sto en halvmeter fra hverandre det første kvarteret, og som på slutten av den første dagen nesten var fletta sammen.
Le høyt, på dag to, med de som ikke turte si så mye dagen før, og få høre at du gjør folk trygge. Mestringsfølelse før vi i det hele tatt var på vannet.
Seilasen ble en drøm uten like. Litt skummel under store bølger og tordenvær, men spennende like så. Det å jobbe sammen, sove sammen, våkne sammen, gjøre stort sett alt sammen og følelsen av å få til noe. Som den knuta du hadde fucka opp utallige ganger oppe i masta, som endelig satt, den messingen som aldri skinte, helt til den plutselig gjorde det. De triste tårene som spratt da fingra ikke helt hang med, på grunn av en gammal hjerneblødning og de større glade tårene da fingra funka topp. En følelse av å få til noe. Stjernehimmelen jeg aldri glemmer. Den som ga rom for refleksjon. Å se opp, liggende på dekk og tenke på framtida. Den framtida, som bare må komme. Uansett om vi vil eller ikke. Da vi sto sammen, kikka opp. Du grein litt, så vi klemte. Lenge. Stjernehimmelen og en sinnssyk følelse av samhold. Under stjernehimmelen hvor vi ble enige om at vi får til alt.

Windjammer ga meg en pause, fra den ufrivillige pausa i livet. Windjammer var regelrett med på å gi litt mening i livet igjen. Var med på å få meg til å søke drømmejobben som reiseleder. En jobb jeg var så heldig og nå få. Windjammer ga meg også tilbake mye av trua på at det går an å være sykt lykkelig. Der jeg sto på ror i storm og sang. Jeg har vært syk, egentlig så lenge jeg huske, men på sjøen, på skuta og med Windjammer følte jeg meg en stund veldig frisk.

Amund Gundersen-Rotbakken (21)
Reiseleder for Ving